-Jeg heter Iryna, jeg er 17 år gammel. Jeg er født i Ukraina, nå bor jeg med familien min i Melhus. Jeg studerer ved Heimdal VGS skole.
Da krigen startet, var vi veldig bekymret og visste ikke hvor vi skulle dra og hvor vi skulle dra, men vi ble i landsbyen vår i Kiev-regionen. Om natten sov vi ikke i det hele tatt, fordi russerne gikk gjennom oss til Kiev, og lydene fra tanks var veldig hørbare.
Da Gostomel ble beskutt, kunne det høres helt til landsbyen vår, dørene og vinduene våre skalv, det var veldig skummelt. Noen dager senere ble landsbyen vår okkupert av russiske soldater. De gikk fra hus til hus, tok telefoner, skjøt på folk, tok noen av dem til fange. Skolen min var helt opptatt.
Det var veldig skummelt fordi vi ikke sov om natten og kunne ikke gå rundt i landsbyen. Men Gud reddet oss, jeg tror at hvis vi ikke hadde bedt hver kveld ville vi ikke vært i live. Takket være Gud er jeg nå på et trygt sted. Vi kom oss ut av den okkuperte landsbyen. Røde Kors tok oss med til landsbyen Dymydiv, og så dro vi til neste landsby, fordi broen var sprengt og det var umulig å passere.
Nå er landsbyen min trygg. Jeg kom til Norge 23. mars med familien min til byen Ålesund, hvor vi bodde på hotell i 1 uke og dro til Isfjorden til neste hotell hvor vi bodde i 3 måneder. Der fikk jeg tilbud om jobb på turisthotellet Trollstigen. 28. juni flyttet vi til Melhus.
Jeg kom til Norge med min mor, far, søster, bror, bestemor, bestefar, tante og onkel. Min oldemor og bestemor ble i Ukraina, de bor i Kiev, men alt er bra med dem. En annen onkel ble i landsbyen og han har det også bra. Jeg har det bra nå fordi jeg er trygg og familien min er med meg.
Jeg fant venner, men jeg kommuniserer egentlig ikke med dem. Jeg kommuniserte veldig bra med tanten min, men dessverre dro hun til Ukraina for å se sin forlovede. Jeg drømmer om å bli en 3-D visualizer, jeg liker å lage interiørdesign.
Jeg drømmer virkelig og vil at fred og ro skal komme til Ukraina, at onde mennesker skal forlate hjemlandet mitt, jeg vil ikke ha noe mer enn det, jeg vil at uskyldige mennesker og dyr skal slutte å dø.
Jeg hadde et stort ønske om å finne en jobb, jeg hadde en idé om å publisere en annonse på Facebook og skrive en novelle om meg selv, faktisk forventet jeg ikke at noen ville svare meg og tilby meg en jobb fordi uten å kunne språket nei en er ansatt, men jeg bestemte meg for å prøve.
Men likevel, en person ansatt meg og det var Anita og mannen hennes, det er jeg veldig takknemlig for dem.
Egentlig har jeg veldig lyst til å reise til Ukraina, jeg har flere venner og slektninger der, men jeg vil bli her, studere og jobbe, det er flere muligheter for meg her enn i Ukraina.
