Synes du dagens ungdom lager for mye bråk? Det var verre før. I hvert fall om man bodde i Sjetnemarka. For før det i det hele tatt var snakk om noen «Kolstad-ramp», så herjet «Skjetne-rampen«.
-Det gikk omtrent ikke en uke uten at det var noen som gjorde et brekk på Samvirkelaget. Det gikk heller ikke mange dagene mellom hver gang det var en slåsskamp, erindrer Tor Nervik (68).
Etter noen år på flyttefot i forbindelse med jobben som lærer på videregående vendte Nervik i 2002 nesa tilbake til «bygda i byen» hvor han vokste opp på 60- og 70-tallet.
-Sjetnemarka, eller Skjetnehaugan som vi «urfolket» kalte det så helt annerledes ut på den tiden. På begynnelsen av 60-tallet bestod området stort sett av småbruk. Det var kun i et område fra Tonstad til Øvre Leirfoss, at det fantes «vanlige» hus hvor det bodde folk som jobbet i e-verket. På slutten av 60-tallet begynte også «fintfolk» fra byen å slå seg til oppe ved Egganvegen, forteller Nervik.
Og i motsetning til i dag hvor det er et lite mylder av småveier, var det den gang betydelig lettere å skulle finne frem i Sjetnemarka.
-Det var stort sett bare én vei med små gårdsveier ut til de ulike småbrukene. Veien begynte der Øvre Sjetnhaugan går i dag, men istedenfor å gjøre en sving ved eldreboligene slik det er i dag, så fortsatte veien rett frem, forteller Nervik som selv bor i Lykkmarka.
-Det er en gammel husmannsplass fra 1902 som i sin tid hørte inn under Leira gods. Huset er bygget i solid tømmer og står på pilarer. Du finner ikke maken i hele Sjetnemarka, ler Nervik mens han rører ut en ny kopp med pulverkaffe.
-Hvordan var det å vokse opp i Sjetnemarka på den tiden?
-Det fantes ikke noen skole så vi måtte skysses til Breidablikk på Heimdal hele gjengen. Det var en drosjeeier på Heimdal som hadde en av disse 9-seterne som han kjørte rundt og plukket oss opp med. En gang var vi 25 elever i bilen uten at noen reagerte på det, humrer Nervik.
-Hvordan var det når Samvirkelaget kom på begynnelsen av 70-tallet?
-Du kan tro det var stort når vi slapp å sykle til Heimdal de få gangene vi hadde råd til godteri. I mangel på noe annet ble Samvirkelaget også et sted hvor ungdommen «hang». Jeg synes synd på bestyreren som måtte hanskes med ungdomsgjenger på opptil 30-40 stykker hvor mange stjal som ravner. På det verste gikk det knapt en uke mellom hver gang noen også gjorde et brekk.
Men tross trange kår og tøffe tak – Nervik ville ikke ha vokst opp noe annet sted.
-Overhodet ikke. Da vi var små var Sjetnemarka et paradis på jord. Da var alltid noe spennende å finne på uten at de voksne la seg borti alt. Sjetnemarka var et eldorado for «cowboy og indianer». Nå var det riktignok en rekke formaninger om å ikke finne på «noe tull», spesielt om våren når det var flomstore bekker.
For før Heimdalsmyra ble drenert og bygd ut på 80-tallet fant mye av vannet i myra veien nedover til Sjetnemarka. Om våren var bekkene store nok til at unger lett kunne falle uti og drukne.
-Mange av de som bygde hus i Sjetnemarka fikk store problemer med oppkomme av vann i hager og kjellere. Men kommunen hadde jo bestemt at her skulle det være boliger og ikke småbruk, så da måtte det jo bli slik.
-Nå er jo en ny stor utbygging i gang nede på Hallsteinjordet. Vil Sjetnemarka fortsette å være «bygda i by’n», eller vil det bli en hvilken som helst annen bydel?
-Som nyinnflyttet vil man naturlig nok ikke ha den samme tilknytningen til et sted som folk som har bodd på samme plass i mange år. Man mangler også felles lokalhistoriske referansepunkt. Om Sjetnemarka skal fortsette å være «bygda i by’n» så er det viktig at det bygges sosiale arenaer hvor man kan treffes på tvers av generasjoner. Her har frivilligsentralen, idrettslaget og organisasjonslivet en viktig rolle, avslutter Nervik.
