På tur med Cirkus Arnardo – les et utdrag fra «Kroks dagbok»

Heimdalsbladet bringer her et utdrag fra Bjørn Krokfoss' nye bok "Kroks dagbok"

1. mai 1964

På tur med Cirkus Arnardo 

 

«
Når jeg tenker tilbake i skrivende stund er det akkurat 50 år siden jeg satte meg bak trommene hos Cirkus Arnardo. Det jeg husker best er at det var 40 varmegrader inne i sirkuset, og at trommeskinnet sprakk – den gangen var det kalveskinn vi spelte på. Da var det bare å snu skarptromma, ringe til Oslo, og bestille nytt kalveskinn «el rapido» – og skinnet kom to dager senere med tog.

Premiere med Cirkus Arnardo var 1. mai – engasjementet varte til 15. november samme år. Vi starta på Hamar, var oppom Kirkenes en tur, og slutta på Gardemoen. Det ble en del
forestillinger totalt. Inkludert dobbelforestillinger i helgene, kan vi telle ca. 300 opptredener.

Orkesteret var en kvartett, med følgende besetning: Magne Strøm spilte trekkspill og var kapellmester, Arvid Giske Ødegård spilte el-bass, Eivind Bergh spilte trompet, og Krokfoss spilte trommer med verdens største ører.

Vi hadde to sett med røde skjorter som vi bytta på annenhver dag. Sirkuset hadde med seg
eget vaskeri så det gikk greit. Vi satt oppe på den berømte «orkesterhylla» som nesten alle
sirkus har, og publikum ser oss bare fra livet og opp til nesetippen.

Hva vi hadde under kunne dertil variere. Var det for varmt oppe under telttaket satt vi i trusa, og var det litt kjøligere hadde vi teppe over beina.

Vi møttes på Hamar ei uke før premieren, og vi bodde på Grand Hotell like ved jernbanestasjonen. Eivind og jeg kom med toget fra Oslo – vi hadde aldri møttes før. Magne og Arvid hadde spilt sammen i danseband på Lillehammer i flere år.

Jeg fylte 21 år 10. august det året og var ny-utlært typograf med bra lønn i vente, men lønnen fra Arnardo var enda bedre!

Vi fikk diettpenger for hver dag, og losjipenger som vi kunne bruke på hotell, om vi ikke ville ligge i en litt dårlig oppussa jernbanevogn som var malt gul og rød med to køyesenger. Arvid lå i underkøya og jeg i overkøya.

Vi hadde en liten primus til å koke morgenkaffen og speile-egg om vi var veldig sultne. Sirkuset hadde egen buss omgjort til kjøkken og kantine for alle ansatte på sirkuset, med en veldig tørst kokk som vi kalte for «Tørste-Drammen» fra Drammen.

Vi bodde i jernbanevogner som var bygd om … Uka gikk med til prøver – med hestetrenere, dromedarer, sjøløver, trapeskunstneren og klovner. Klovnene tok mest tid. Der måtte
hvert slag på trommene være med kirurgisk presisjon. Fikk klovnen en slegge i hodet, så skulle slaget komme presis når slegga traff.

Bomma jeg på det slaget, var det mord i blikket fra klovnene etter forestillingen. Klovnefamilien Dubsky fra Danmark var veldig greie mot meg, for de skjønte at det var første gangen jeg «kompa» klovner.

Etter noen uker kunne jeg de fleste nummere i blinde, så sant ikke artistene improviserte og gjorde noe utenom programmet – som skjedde en gang iblant. Det hendte stadig at en av dromedarene satte opp i galopp i sirkusmanesjen, og hvis den andre dromedaren
dreit samtidig ble det kaos i manesjen. Sirkusarbeidere med spader og trillebår i full panikk.

Ofte måtte vi spille i dobbelt eller halvt tempo – for å følge hestene eller dromedarene. Virvler ble ofte brukt på topp nummerne, der Arnardo forlangte «Absolut tysnad» i teltet. Det gjaldt stort sett balansekunstnerne av ungarere – som gjerne balanserte på fire stoler
høyt under sirkustaket, eller tok fire-dobbel salto fra et springbrett og havnet oppå hodet til den øverste av de tre andre gubbene som sto på skuldrene til hverandre!

Lille Tom
I et av klovne nummerne var det en bil som endte med å kjøre av seg sjøl rundt i manesjen, med «Lille Tom» sittende på panseret, og vannet fra et teppe over beina.. radiatoren gikk opp, ut av topplokket, og ut av hodet på Tom – til enorm jubel!

Dørene datt av, panseret datt av, diverse bildeler forsvant i lufta, og til slutt gikk bilen ut av manesjen under orkesteret – som satt over artistutgangen på fire stolper, 3 meter opp i været.

Dubsky hadde montert noe smart elektronikk i bilen slik at den skulle gå to runder av seg sjøl, og endte med å kjøre elegant ut, og ut av øye og sinn, dette var i 1964!

Så kom den dagen da den forbannede bilen ikke gikk pent og pyntelig ut av manesjen, men traff den ene søylen under orkesterets plattform.

De andre musikerne skled 90 grader nedover mot meg og trommesettet, med sine instrumenter. De kom i sakte film over meg, og det ble et helvetes trommebråk med trekkspillgnell og gauking, så man trodde først at det hadde gått med musikerliv.

Bjørn Krokfoss hjemme i stua

Men atter en gang gikk det overraskende bra. Noen blåveiser og skrubbsår her og der. Forestillingen ble avlyst og vi kunne dra videre til nye steder.

Men, ta deg faen på at hver gang den helvetes klovnebilen skulle treffe utgangen under oss, var det noen nervøse tanker hos trommeslageren og de andre sirkusmusikerne. Ikke i stolpen igjen, ikke i stolpen igjen.

Turen gikk videre til Harstad hvor vi hadde stopp i tre-fire dager Cirkus Arnardo var en helt egen verden de ukene vi var på veien, og det var veldig viktig å vite hvilken plass du hadde i systemet.

Arnardo var nr. 1. Sønnen Arild nr. 2. Forretningsfører Sigurdsson fra Island nr. 3. Så kom kapellmester Magne Strøm og musikere, etter  oss kom artister og dyr, kokken,
teltarbeidere og sjåfører – slik var det fra topp til bunn.

Musikerne hadde ingenting med teltarbeidet å gjøre, kun sette opp instrumenter på scenen og rigge ned etter forestillingen.

Dromedarer
Franskmannen med dromedarene var også sjef for sjøløvene, så han hadde nok med må trene opp de til en låt til på munnspillet, med noen ekstra rundkast i bassenget nesten hele natta når de paret seg på det meste..

Jeg savna ikke dromedarene, det lukta alltid møkk oppe hos oss i orkesteret. Vi var i Harstad i august 1964 med sirkuset. En bonde noen kilometer utenfor Harstad så ut av
kjøkkenvinduet en tidlig morgen og så tre dromedarer stå og forsyne seg av turnipsåkeren hans. Han måtte se   opptil flere ganger om det var sant.

«Hallo, er det hos lensmannen? Jo, jeg ville bare spørre om det finnes kuer med pukkel?» Lensmannen hadde aldri hørt om noe slikt – men skulle for sikkerhets skyld slå opp i Den Store Dyreboka og titte etter. Lensmannen med følge reiste etter hvert ut til gården for å gi «kuene» med pukkel et nærmere øyesyn. De kom frem og så fort at dette ikke hadde noe med kuer eller okser å gjøre.

«Det er faen meg dromedarer, tre stykker!»”, ropte lensmannen videre til de andre. Så begynte jakten på dromedarene i Harstads vide vidder og skoger uten sidestykke.

Dromedarene løp som et helvete og lensmann med følge etter, men de måtte gi tapt – dromedarene var for raske til beins. De hadde jo fire bein mens lensmannen og hans folk bare hadde to …

På sirkuset var tre stykk dromedarer sårt savnet, og jeg kan vel kalle det litt kaotisk bak i dyreteltene hvor en halvfet, halvgal franskmann føk rundt og kalte på dromedarene sine. («Guttene mine», som han kalte dyra i vennlige øyeblikk).

Fra den dagen ble dromedarnummeret strøket fra «artistlista». Om de fant dromedarene, det vet jeg ikke, men det var en føljetong i lokalavisen i flere uker etterpå. Franskmannen med dromedarene var også sjef for sjøløvene, så han hadde nok med må trene opp til en
låt på munnspillet, med noen ekstra rundkast i bassenget nesten hele natta.

Sjøløvene
Min jobb var også å «prikke» inn dyrene. Kameler, sjøløver, og hester skulle ha sine forskjellige innspark og trommelyder – mye tam-tam på kamelene! Sjøløvene spilte
munnspill, jeg tror de «fremførte» en variant av «Internasjonalen».

Fytti rakkeren, det låt for jævlig! De putta småsild i kjeften på sjøløvene – dess mer fisk, dess mere «Internasjonalen». Publikum klappa og lo. Sjøløvene kom fra Frankrike, og forstod visstnok bare fransk.

Under sjøløvenummeret skulle to av dem spille munnspill, og det hendte ofte at de svelga
munnspillet – så vi kunne høre at det peip og hveste fra munnspillene hele natta i tillegg til parringslydene. Ofte kunne det ta en dag eller to før munnspillene kom ut.

Sirkusarbeiderne måtte frem med kost og spade og grave frem to stk.-munnspill til skylling og vask, og var klar for munnspilljobbing i Sirkuset på kvelden igjen. Det var jobben som
sirkus-trommeslager som i 1966 førte meg videre til Rosekjelleren i Oslo, som vikar for Pete Brown.

– Å prikke inn klovnene var den artigste jobben – nåde meg om jeg prikka inn feil slag, glemte et slag, eller slo et for mye. Da ble det full rulle med knytta hender i
campingvogna etterpå.

Trondheim i pinsa 1964
I mai i 1964 var Circus Arnardo kommet til Trondheim, og vi lå ved trikkestallen på Øya. De første dagene lå vi i telt, og vi våkna den ene morgenen med 20 cm snø foran teltduken. Vi hadde heller ikke skikkelige soveposer, så det var kaldt, jævlig kaldt. Det ble litt varmere da vi kom inn i togvogna der det var et lite varmeapparat og ok dyner som vi hadde i
køyesengene.

Bassisten Arvid Giske Ødegaard fra Giske ved Ålesund, og jeg, delte vogn med den danske
dvergen «Lille Tom», Med Circus Arnardo på turneen i 1964 var det en kortvokst fyr fra København, mister Tom, som tok ganske stor plass. Radio, et lite kjøleskap til snapsen, 2 stoler og bord, et stort garderobeskap til klovnekostymer, og et speil med klovnesminkesaker.

Alt var lite hos Tom, unndradd det han hadde mellom beina … som ble kalt for agurken av nære venner. Alle småvokste som har fulgt med Arnardo gjennom tidene har blitt kalt «Lille Tom».

Vår Lille Toms borgerlige navn var Børge Christensen, og han bodde like ved Tivoli i København sammen med sin mor når han ikke jobbet for Arnardo. Jeg ble invitert hjem til Børge mange ganger, men det passet aldri helt – og nå har han gått bort. Etter hvert som han begynte å like Arvid og meg som rom-naboer, ble vi invitert på «rommet» til Lille Tom, særlig under oppturen med snapsene.

Vi banket på fem ganger (det var signalet), og Tom åpnet døren forsiktig- fullt utkledd som dame fra innerst til ytterst. Tom var transvestitt – mest når han drakk. Han viste oss de nydeligste drakter, kjoler, truser, strømpebånd, og sko med «høga klakker». Ingen i sirkuset måtte få vite det. Ofte fikk Tom litt lyst til å vise seg frem i dameklær til andre som jobbet på sirkuset.

Det var ikke gått mange minuttene før Tom kom løpende først med «agurken» slengende mellom beina og med noen sirkusarbeidere løpende bak. De hadde fått beskjed av Arnardo om å få tak i Tom hurtigst mulig og få han inn på rommet og kaste nøkkelen … nesten. Det var Arvid og jeg som måtte ta vare på Tom.

«

LES OGSÅ:

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her

Siste eAVIS:

spot_img

SISTE SAKER